Sørreisa fikk verdensmestere med 50 års mellomrom, nå har vi 2 !

Sørreisa fikk verdensmestere med 50 års mellomrom, nå har vi 2 !

Nordlys 24.februar 1971

 

Alle kjenner til at Erik (Valnes) ble verdensmester på ski nå i år, men kanskje ikke mange kjenner til at Sørreisa har en verdensmester fra før også, for 50 år siden, i 1971.

I 1971 ble nemlig Anne-Marit Nøstvik Karlsen (pikenavn Nøstvik) verdensmester på ski i verdensmesterskapet for døve som fant sted i Adelboden i Sveits i slutten av januar. Anne-Marit er fra Skøelv og er født i 1952.

 

 

Hun tok gull på 5 km individuelt og på stafett. For nærmere beskrivelse av mesterskapet inkludert resultater kan man lese her i ÅRBOK 1970-71 FOR NORGES DØVE-IDRETTSFORBUND

Via Norges Døveidrettsforbund har vi oppnådd kontakt med Anne-Marit, og hun var utrolig hyggelig og hjelpsom og ville gjerne dele litt historie med oss. Dette skriver Anne-Marit om sin oppvekst:

« Først vil jeg takke for oppmerksomheten.

Jeg vokste opp i Skøelv hos mine foreldre og søstre og besteforeldre.  Da jeg fylte 7 år, ble jeg sendt til Trondheim for å gå på skole der.  Det fantes ikke døveskole i nord på den tiden, så derfor ble det Trondheim og jeg var der i 8 år.  Reiste hjem i ferier, som jule, påske og sommerferie.

På døveskolen fikk jeg nye venner, og vi var godt sammensveiset.  Det var arrangert skikonkurranser i skolegården, og premien var sjokolade som var det beste jeg visste.  Jeg ble da så interessert i å gå på ski, så jeg fikk ski av pappa og det var jeg stolt av.  De var malt i blå/ turkis med gull på tuppene.   Blant annet reiste jeg sammen med venner på egen hånd til Bymarka med trikk for å gå på ski. Selv om vi er døve, klarte vi oss temmelig mye selv, og vi ble selvstendige.  Hvordan det gikk med smurningen, så hadde vi en porsjon flaks.  Vi traff voksne døve på turen, og de smurte for oss.

Så vi så ikke på oss som funksjonshemmede, når det er hørselen som mangler.  Likevel var det meget begrenset når det gjelder midler som er den store forskjellen mellom funksjonsfriske og funksjonshemmede idrettsutøvere.  Mye av kostnadene var betalt av oss selv.  Likevel var idrettsgleden mye større enn å tenke på økonomien.   Vi var på mange steder i Bymarka.  Når vi skulle tilbake til døveskolen, gikk vi på ski nedover helt til Ila.  Hadde ikke penger til returen.  På den måten fikk jeg mange gode skiopplevelser og interessen ble større da jeg begynte på Alm framhaldsskole ved Jevnaker.  Det var ofte skikonkurranser på skolen, og jeg syntes det var gøy.

Da jeg flyttet til Oslo for å gå på skole, var jeg ofte i Nordmarka og gikk på ski.  Jeg elsket skiturer, og på den måten ble jeg medlem i Oslo Døves Sportsklubb.  Ble med på treningssamlinger og så ble jeg uttatt til VM på ski for døve i Adelboden.  I forkant av VM var jeg hjemme på juleferie.  Jeg slappet ikke av i ferien, for fokuset var trening og atter trening til VM.   Hvordan skulle jeg få trent til VM? I nord var det ingen skiløyper og det fantes heller ikke lysløyper i Skøelv.  Løsningen var at jeg gikk til min eldste søster som bodde ved et stort jorde.  Jeg laget løype på ca 150 meter og det ble mange og mange runder derfra, før mørket kom.  Jeg ga ikke opp!

Det var spennende å gå i VM løypa i 2000 meters høyde.  Planen var at den skulle være nede i lavlandet, men den ble flyttet opp til høyden grunnet snømangel.  Jeg fryktet en av jentene fra Sovjet som det het på den tiden, og hun ble nr. 2.  Det var også en begivenhet da norske jenter tok gull. Bente, Ingrid og jeg gikk for Norge, og jeg gikk ankeretappen.  Sovjet ledet stafetten frem til siste etappe før jeg tok fatt på ankeretappen.  Hurra for Norge!

Det kom gratulasjoner fra ordføreren i Sørreisa i tillegg til fra familien, det var såkalt telegram som fantes på den tiden.  I tillegg kom det en journalist, Johs Sørvoll fra Nordlys, han reiste fra Tromsø til Oslo for å ta intervju med meg.  Intervjuet var omtalt i avisa.  I nordlys av 24. februar 1971 stod det at jeg var døvstum.  Dette ble rettet opp, og journalisten beklaget så mye for dette.  Da jeg kom hjem til Sørreisa i påsken samme år, var det feiret på Solglimt, arrangert av Skøelv Idrettslag.  Senere på året fikk jeg hederspris for idrettsbragd 1971, fra Troms Idrettskrets.  Skøelv Idrettslag sendte gratulasjonstelegram til meg for hedersprisen.  Viktig å ta med mine gode foreldre som ga meg oppmuntringer hele tiden.

I dag er jeg pensjonist og går fortsatt på ski.  Jeg elsker å gå ute i naturen, spesielt om vinteren.  Jeg bor like ved Lillomarka og der er det flotte skiløyper!»

 

Under følger noen bilder fra verdensmesterskapet i 1971, tilsendt oss av Bjørn Røine som har vært leder, nestleder og styremedlem i Norges døveidrettsforbundet siden 1985, og som har som hobby døveidretten historie. Han har tatt vare på mange bilder og har skannet mange historiske bilder fra 1900 årene. Norges eldste døveidrettsklubb Oslo Døves sportsklubb ble stiftet 1892. Nordiske døves idrettsforbundet ble stiftet i 1912. Bjørn har mye historie om døveidretten i Norge og verden.

Bjørn skriver at i 1971 brukte man begrepet Verdensmesterskap, mens man i dag omtaler dette som Vinter verdensleker for døve/Døve-OL, internasjonalt Deaflympics, analogt med Paralympics som er OL for funksjonshemmede.

 

Norske gull-jenter ved verdensmesterskapet for døve

(«Deaflympics») i Sveits 1971

Bente Holberg Bjånesøy, Anne-Marit Nøstvik Karlsen og Ingrid Storedale

 

Anne-Marit Nøstvik Karlsen, Ingrid Storedale og Bente Holberg Bjånesøy

 

Anne-Marit stod øverst på pallen og til høyre Bente Holberg Bjånesøy

 

Stafettgull til Norge. Anne-Marit stod klar å motta medalje i halsen

 

Ikke nok med at Anne-Marit er fra Sørreisa;  Bente Holberg Bjånesøy, bronsemedaljør individuelt og gullmedaljør på stafetten var født og oppvokst i Trondheim, men hadde en mor, Margit Holberg f. Bersvendsen,  som hadde familie i Straumen i Sørreisa der etternavnet var Bersvendsen og Lilleng.  Bente og Anne-Marit var gode konkurrenter på døveskolen i Trondheim, og hadde det mye artig sammen. Bente Holberg Bjonesøy gikk dessverre bort i 2018.

 

Vi har også fått tilsendt fra Anne-Marit selv bilder og avisutklipp som er verdt å dele (herunder bilder av medaljene lenger opp), og som må sies å være av historisk verdi og må tas vare på.

Vi lar bildene og avisutklippene tale for seg selv, og starter med et par bilder fra barndommen. Det er tydelig at noe var på gang allerede i 1965.

   

 

Telegram fra mamma og pappa til Anne-Marit etter VM-gullene i Sveits.

 

Telegram fra Sørreisa kommune til Anne-Marit etter VM-gullene i februar samt NM-gull rett etterpå. Ordfører i Sørreisa på den tiden var Arnold Winther Johansen.

 

Telegram fra Skøelv IL til Anne-Marit etter at hun fikk Troms Idrettskrets hederspris i 1971.

 

Avisene var fulle av artikler om bragdene i døve-VM.

 

Artikkelen i Nordlys

 

 

Etter VM ble det NM-gull både individuelt og i stafett

 

der gullet i stafetten ble tatt for Oslo Døves Sportsklubb, med samme mannskap som tok VM-gull like før. Fra venstre Bente Holberg (Bjånesøy), Anne-Marit og Ingrid Storedale.

 

For prestasjonen i VM mottok hun Troms Idrettskrets hederspris for beste idrettsutøver i 1971

 

 

 

Anne Marit har også mange andre fremragende prestasjoner i VM for døve; Deaflympics, som kan beskues her på denne linken

 

Her ser vi henne i VM/Deaflympics 1979 i Mèribel i Frankrike hvor hun tok en 7. og 8.plass individuelt og sølv i stafetten.

 

 

Vi vil avrunde artikkelen med Anne-Marits egne ord etter at Erik ble verdensmester på ski nå i 2021:

« Jeg er også temmelig stolt at det ble en ny verdensmester fra Sørreisa.  Det hadde vært artig å hilse på Erik Valnes.»

Dette må absolutt la seg ordne 😊

 

Vi i Sørreisa O-lag applauderer alle idrettsprestasjoner uavhengig av idrettsgren, og siden det er et 50-års jubileum for Sørreisas  første VM gull uansett idrett vil vi på vegne av O-laget og hele Sørreisa kommune gratulere Anne-Marit med prestasjonen og jubilèet.

Nå har vi to verdensmestere fra kommunen 😊

 

One Response to Sørreisa fikk verdensmestere med 50 års mellomrom, nå har vi 2 !

  1. Jim Løkke 9. april 2021 at 17:22 #

    Flott at du skriver om henne som er i fr Skøelv, har også fått hennes egen fortelling om hvordan hun kom seg frem og ble verdensmester, fint at vi tar frem slike historier

Legg igjen en kommentar